close
Laster Aktiviteter

« Alle Aktiviteter

  • Beklager. Denne hendelse har allerede funnet sted.

Kristin Nordhøy – After a moment

30. januar 2020 @ 18:00 - 20:00

Kristin Nordhøy vet å sette øyet i arbeid.

Verkene i utstillingen hennes «After a Moment» er bygd opp av intrikate nettverk av overlappende bånd som skaper en fornemmelse av pulsering i billedflaten.

Ved hjelp av enkle, men presisjonskrevende metoder for segmentering av underlaget, fremmaner Nordhøys mønstre virkninger som er like besnærende som de er svimlende. Stilt overfor bildene hennes får man følelsen av at den grafiske informasjonsmengden overskrider sanseapparatets kapasitet.

Et møte med Nordhøys motiver utløser en slags nabokrangel mellom øyet og hjernen. Kroppens innretninger for observasjon og analyse havner på kollisjonskurs, idet signaler fra netthinnen formidler inntrykket av en forvirrende masse av skarpt kontrasterende linjer til synssenteret, der impulsene gir seg utslag i etterbilder som er vanskelige å gjøre rede for. Mønsteret får dermed en merverdi som ikke er reduserbar til organiseringen av de enkelte billedelementene, men som viser seg i en momentan optisk respons. Synssansens evne til å produsere supplerende forstyrrelser er en ressurs Nordhøy drar full nytte av.

Flimmeret i Nordhøys overflater gjør det fristende å trekke paralleller til den digitale skjermen. I likhet med prosessorinstruksjonene av nuller og enere som muliggjør visningen av digitale bilder, virker Nordhøys sort-hvite kulltegninger å være underlagt protokollene til binære kommunikasjonssystemer. Alle spor etter hånden eller verktøyet som har jobbet på underlaget er forsøkt fjernet, slik at samtlige forekomster av et gitt billedelement får tilnærmet lik virkning og verdi. Den ene streken er så lik den neste som mulig, og dynamikken mellom identiske markeringer og opphold reduserer det billedskapende arbeidet til en omgang med spenninger som vekselvis aktiveres eller deaktiveres – av/på, av/på, av/på, fra kant til kant av billedflaten.

I essayet «Beauty and the Contemporary Sublime» (1999) argumenterer den britiske maleren Jeremy Gilbert-Rolfe for at den digitale visningsflaten kjennetegnes av en særegen form for uttrykksløshet eller tomhet. Til forskjell fra det blanke arket eller tomme lerretet, har den hvilende skjermen en potensiell mulighet til impulsiv formidling. Som menneskeansiktet er den tomme monitoren latent kommuniserende, hevder Gilbert-Rolfe, og kan øyeblikkelig blusse til live som følge av elektriske signaler med nærmest umiddelbar overføringsevne. Et ubeskrevet papirark eller lerret, derimot, har et kommunikativt potensial som nødvendigvis artikuleres tidsmessig – i en trinnvis prosess av markering og bearbeidelse der bildet gradvis kommer til syne som lesbare spor i underlaget. Til dette kan man kanskje legge til at forskjellene i hvordan digitale og fysiske visningsflater fylles med innhold, kan omskrives som en distinksjon mellom signaler og spor.

Hos Kristin Nordhøy er det åpenbart at intensjonen ikke er å produsere meningsbærende spor, men kanskje heller er forankret i et ønske om å konvertere sporet – i form av en strek, en linje eller en fordypning – til en visuell komponent tilsvarende det elektriske eller digitale signalet. En grunnleggende ulikhet mellom disse bestanddelene av et utsagn – spor versus signaler – er at signalet innbefatter en hierarkisk nivellering av verdiene i en informasjonsmasse, mens sporet er fleksibelt og kan tilskrives eller fratas prioritet i henhold til sammenhengen det forekommer i. For datamaskinen er alle signalene som regulerer monitorens dioder like betydningsfulle, mens i et portrettmaleri er et strøk som markerer en ansiktsskygge vanligvis viktigere enn strøket som markerer formen på åskammen i bakgrunnen. Der enkeltsignalet er homogent, kan sporet fungere unikt og ekspressivt.

Selv om verkene til Nordhøy er bygd opp av maskeringer og fordypninger som påføres maling og kull for hånd – og slik sett faktisk består av fysiske spor med en viss innbyrdes variasjon – virker påføringen å være såpass repetisjonsstyrt at den kroppslige kontakten med materien får underordnet betydning. Med henvisning til Nordhøys forsøk på å tappe markeringene sine for tekstural eller kalligrafisk identitet, kan man si at linjene i komposisjonene hennes opptrer som signaler. I et gitt bilde fungerer komposisjonselementene som mer eller mindre likestilte verdier som konvergerer i én samlende optisk virkning. På samme måte som de betydningsmessige forskjellene mellom markeringene utjevnes, fungerer også oppholdene som likeverdige bidragsytere til bildet – ikke ulikt hvordan de pregnante pausene mellom pulssignalene gir form til en morsemelding. Slik fylles og lades billedflaten med en dirrende tomhet lik den Gilbert-Rolfe tilskriver skjermbildet. Nordhøys komposisjoner står imponerende stabilt med én fot i maleriets domene av markeringer og spor, og den andre i en virtuell verden av signaler, tallkoder og ekvivalenter. Ved hjelp av finstilte metoder for å regulere flatens intensitet, tvinger hun et digitalt flimmer ut av bildene sine. I likhet med skjermen, slutter de aldri helt å jobbe.

– André Tehrani

Detaljer

Dato:
30. januar 2020
Tid
18:00 - 20:00
aktivitet Kategori:
Hjemmeside:
https://www.facebook.com/events/179023310135513/

Sted

Galleri Haaken
Tjuvholmen allé 23
oslo,
+ Google Map
Telefon:
22 55 91 97
Hjemmeside:
www.gallerihaaken.com